Jeg tenker meg

Jeg tenker meg en ripsbærbusk
når jeg er redusert og pjusk –
en busk som kald og ensom står
og vinterens bekymring får.

Jeg føler meg så liten, da,
og veik, uten et bær å ha,
og ribbet, uten ett grønt blad.
Det gjør meg ikke mye glad.

Da vender jeg meg spakt til Gud
som ikke lar meg være bud
og spør: Hvor er din kjærlighet?
Er ripsbær ikke herlighet?

Og Gud lar meg fortvile slik
en stund, som ripsbærbusken lik.
Men så, fra himmelhvelvet ned,
Guds svar meg unnes, solen med.

Det kribler i meg. Solen tyst
gir slik en vill og vakker lyst!
Og jeg erkjenner at det driv,
det mister jeg når jeg får liv.