3. Preken

TROFAST Å VÆRE

Det står så skrevet, i Paulus’ første brev til Timoteus, kapittel 3, vers 1til 5:

«Det er et troverdig ord: Om nogen attrår et tilsyns-embede, da har han lyst til en god gjerning. Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, duelig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig, ikke stridslysten, ikke pengekjær, en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet – men hvis nogen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet? –»

Det er gjerne sånn, at vi kan like å lære hverandre. Vi liker å være bemyndigede. Vi er ulikt begavede, vi gjør ulike erfaringer i livet, og enhver har tenkt på ting som ikke andre har tenkt på. Vi er i stand til å lære hverandre. Og hva som da gjelder, er de krav som stilles til tilsynsmenn i det store og hele. Det gjelder å være tillitvekkende. Et dårlig tre kan ikke gi god frukt, sa Jesus, og det gjelder å være etterrettelig og til å stole på. Det gjelder å være kjernesunn. En hver vil gjøre Herren vår Gud gjeldende på sin måte, men hva vi alle er, kan benevnes som trofast å være.

Det gjelder å kjenne at Gud virker i en. Som en vekst kommer til liv ved å være frisk og ren vil vi selv gi oss til kjenne ved å være sunne, dypest sett, lystige og livlige. Det dumme, det avmektige, det døde kan ikke vekke anerkjennelse. Ulastelig skal en være, og vekke glede når en viser seg og gir noe til kjenne.

Kjærligheten må komme innenfra. Ren og ubesudlet, og ikke gies som av synder til en annen. God er en bare om en tenker godt.