Sånn er det

Som barn; i mine unge år,
jeg lærte at jeg juling får
som gjenstand for et sosialt.
Å drepe meg er helt normalt.
Så jeg er alltid veldig grei.
For jeg kan ikke være lei.

Jeg fant at veien farlig er,
for jeg ble slått og sparket der.
Jeg rekker ikke opp min hånd,
for avlivet blir da min ånd.
Til ild blir aldri min glød.
Jeg søker ikke selv min død.

Når sjansen herlig til å stå
alene oppstår, lar jeg gå.
Jeg lærte meg en fin teknikk.
Det var å aldri møte blikk.
Jeg kunne ikke bli normal.
Så jeg ble sinnssyk. Jeg ble gal.